Solvendingen har skjedd. Det er selvfølgelig ikke sola som vender seg; det er oss, eller Tellus, som roterer. I går var årets korteste dag, det vil si dagen med minst dagslys. Arktis var hyllet i mørke; i Tromsø hadde vi ca.5 timers tusmørke midt på dagen. Kanskje ikke så rart at mennesket alltid har feiret lysets tilbakekomst, vi gjør jo fortsatt det. Og det er like deilig hvert år når solkula igjen er synlig ei kort stund over horisonten, når vi kan vende ansiktene våre opp mot lyset akkurat slik som planeten vår også gjør.
Vetrasólhvarf var begynnelsen på jólablotene i norrøn tid, og feiringen varte helt til Midtvetrnætr i midten av januar. Lussi Lóngnótt inntraff opprinnelig nettopp på denne lengste natta; årsaken til at vår 13 desember er 10 dager før solvervet er at den Gregorianske kalenderen måtte korrigere for 10 dager skjevregning da den ble innført. Denne dagen skulle de grøvste arbeidene til jul være ferdige, ellers ble vetten Lussi harm og lagde et fryktelig leven. Det var sagt at denne natta kunne det foregå mye rart i fjøs og stall, og dyrene kunne tale.
”Inkje bryggja, inkje baga, inkje store eld hava!!”
Folk holdt også seg inne disse dagene fordi de var redde for Jólareiði som kom farende om natta med mye bråk og rammel, for hvis følget stoppa så kunne de finne på å ta med seg både mennesker og dyr. De mange forskjellige navnene folk har hatt på dette kan tyde på at det var flere følger, og noen steder sies det at følgene dro på gjesting til hverandre.
Nå skal vikinger feire ei mer eller mindre moderne jul, og møtes igjen til Hókunótt midt i januar, og julas siste fest. God jul!
Det øverste fotoet er tatt av Kenneth Augdal og manipulert av meg.
Straumeyjar 